Marthes mål og mening

Lars Saabye Christensen har skrevet et helt nydelig og sårt dikt. Jeg leste det første gang i Espen Olafsens bok Hva skal vi med stjerner nå? etter han mistet sin kone og datter i tsunamien 2005. For meg er dette et dikt om savn og håp. Den sier noe om tanken om at de vi mister ikke er helt borte. Diktet heter Jeg vil være det rolige regn

Jeg vil være det rolige regn

som faller når min elskede  har glemt sin paraply

Jeg vil være den heldige dråpen

som renner langs hennes panne

 

Jeg vil være det rolige regn

som ingen er redd for å gå ut i

Jeg vil tenne trærnes kroner

og lage dammer til lekende barn

 

Jeg vil være det rolige regn

som får min elskede til å sove

så vil jeg stå på skrå

                              gjennom drømmen

som en søyle av stigende sol

 

 

Det er mange flotte filmscener, og jeg tenker stadig på hvorfor man kan bli så grepet av filmscener. Hva ska til for å skape den ultimate scene? Det hjelper nok å ha et spesielt forhold til karakterene og handlingen. For meg er nok dette den ultimate scenen.  Jeg mener at dette må være tidenes mest romantiske filmscene. Scenen er hentet fra Dawson's creek, musikken er av Wild colonials, det er soloppgang og Joey og Eddie er på sin veis ende. Nå er det vel ingen hemmelighet at ejg er fan av happy endings. Jeg har aldri skjønt vitsen av filmer som kun gir meg tunge følelser. Joey og Eddies historie endte ikke her(men den burde kanskje gjort det - det endelige bruddet kom nemlig senere; Det var et bittert brudd)

Sankthansaften 2007 gikk Knut Erik ned på kne, fridde og fikk JA (selvfølgelig)!

Siden den tiden, har det vært lite oppdatering på denne siden. Dermed kan det virke som om jeg er totalt uten mål og mening (med unntak av mine skriverier om Heath, The Hasselhoff og facebook), hvilket er et gedigent sprang fra virkeligheten. Marthes mål og mening er for tiden ekteskapet, så for tiden vil nok bryllupsbloggen,  bloggen til Knut Erik og meg, oppdateres noe hyppigere enn denne.